Dagene suser avgårde - og jeg må jammen si jeg er glad at vi har fått tak over hodet, brasiliansk helsekort, en innføring i hva som kommer til å skje på sykehuset under fødselen og lignende saker vi har utsatt litt til siste liten. Vi kan faktisk bli foreldre når som helst. Når. Som. Helst. På fredag lå vi strekk ut på sofaen og kikket på dokumentaren "Life After People", og plutselig skjøt smerter inn i nedre del av magen og lysken. Flere ganger. Og veldig intenst.
Sashas øyne ble oppspilt og fylt med en dose nervøsitet. Han lurte voldsomt på om det var rier som hadde begynt. Jeg hadde ingen anelse, men en tanke dukket opp:
"Om noen timer kan vi befinne oss på sykehuset med babyen vår i armene, og det blir flere år til vi kan krype opp i sofaen uten å bekymre oss for eller tenke på noe som helst i hele verden."
Kanskje en rar tanke, men realiteten med at vi faktisk skal bli foreldre dimmet langt borte i horisonten når vi hadde rigget oss til for en koselig og avslappende kveld, uten noe babyprat eller forberedelser til alt det ukjente vi har i vente. Virkeligheten liker alltid å daske deg i fleisen når du minst venter det, og vi prøvde å holde oss rolige, selv om vi så på hverandre at vi tenkte nøyaktig det samme. Når. Som. Helst. Vi kan bli foreldre når som helst.
Etter litt research når det endelig ga seg (selv om det var av-og-på en times tid), fant jeg ut at mest sannsynlig er det hodet til den lille prinsessa som har festet seg. Noen kilder brukte også uttrykket "skru seg fast", og det var akkurat slik det føltes når jeg lå i plutselige smerter.
På grunn av denne uventede hendelsen, våknet jeg opp på lørdag med tusen tanker i hodet: det er ennå så mye å få gjort! Jeg satt i gang å vaske leiligheten mens jeg var fast bestemt på at fryseren må fylles opp før det er for sent, slik at vi veldig enkelt bare kan varme opp mat den første tiden etter sykehuset. Mens gulvene ble skinnende rene dannet jeg meg ett bilde av en handleliste i hodet. Da Sasha endelig sto opp og innså at jeg var veldig stresset, stilte han opp med ryggsekk og var klar til å dra på storhandel.
Jeg tok oppvasken seks timer senere, når jeg endelig hadde forberedt og ordnet til utallige middager. Endelig klarte jeg å puste lettet ut. Husmorstrangen ga slipp, og jeg tenkte:
"Ja, nå kan du bare komme."
Det eneste vi mangler nå er babysengen og bæreselen - som er like om hjørnet, og mest sannsynlig dukker opp i postkassen en av de nærmeste dagene. Jeg må understreke at jeg gleder meg i hjel til å få babyseng og bæresele i hus; og begge to er enormt praktiske!
Kjenner det kribler i magen når jeg ser dette!
Sashas øyne ble oppspilt og fylt med en dose nervøsitet. Han lurte voldsomt på om det var rier som hadde begynt. Jeg hadde ingen anelse, men en tanke dukket opp:
"Om noen timer kan vi befinne oss på sykehuset med babyen vår i armene, og det blir flere år til vi kan krype opp i sofaen uten å bekymre oss for eller tenke på noe som helst i hele verden."
Kanskje en rar tanke, men realiteten med at vi faktisk skal bli foreldre dimmet langt borte i horisonten når vi hadde rigget oss til for en koselig og avslappende kveld, uten noe babyprat eller forberedelser til alt det ukjente vi har i vente. Virkeligheten liker alltid å daske deg i fleisen når du minst venter det, og vi prøvde å holde oss rolige, selv om vi så på hverandre at vi tenkte nøyaktig det samme. Når. Som. Helst. Vi kan bli foreldre når som helst.
Etter litt research når det endelig ga seg (selv om det var av-og-på en times tid), fant jeg ut at mest sannsynlig er det hodet til den lille prinsessa som har festet seg. Noen kilder brukte også uttrykket "skru seg fast", og det var akkurat slik det føltes når jeg lå i plutselige smerter.
På grunn av denne uventede hendelsen, våknet jeg opp på lørdag med tusen tanker i hodet: det er ennå så mye å få gjort! Jeg satt i gang å vaske leiligheten mens jeg var fast bestemt på at fryseren må fylles opp før det er for sent, slik at vi veldig enkelt bare kan varme opp mat den første tiden etter sykehuset. Mens gulvene ble skinnende rene dannet jeg meg ett bilde av en handleliste i hodet. Da Sasha endelig sto opp og innså at jeg var veldig stresset, stilte han opp med ryggsekk og var klar til å dra på storhandel.
Jeg tok oppvasken seks timer senere, når jeg endelig hadde forberedt og ordnet til utallige middager. Endelig klarte jeg å puste lettet ut. Husmorstrangen ga slipp, og jeg tenkte:
"Ja, nå kan du bare komme."
Det eneste vi mangler nå er babysengen og bæreselen - som er like om hjørnet, og mest sannsynlig dukker opp i postkassen en av de nærmeste dagene. Jeg må understreke at jeg gleder meg i hjel til å få babyseng og bæresele i hus; og begge to er enormt praktiske!
Kjenner det kribler i magen når jeg ser dette!
Og den superpraktiske, enkle sengen. Den kan gjøres om til en veske, og etterhvert så kommer vi til å kjøpe en sprinkelseng, og kun bruke denne når vi skal ut på tur. Men til startfasen har vi gått all-in for denne! Vi skal ha den i rød, ikke brun, slik som på bildet over.
Med 10 dager igjen til termin venter jeg i spenning hvert minutt.
No comments:
Post a Comment