En suksess rikere

Når jeg var gravid leste jeg om ett par som dro til sørøst Asia på backpackertur med babyen sin på 2 måneder. Det løftet selvtilliten min og fikk meg til å tro at ikke så mange ting kom til å endre seg. Nå som jeg sitter her med en baby på 2 måneder selv, ville jeg da aldri dra på noen backpackertur. De som klarer det, beundrer jeg. Men jeg tror det blir litt halvhjertet; man har ikke all verdens tid til å oppleve noe nytt hver dag med mindre man vil ha en sliten baby, og man bør absolutt ha en slags plan. Kanskje det fungerer for noen, og om man hadde tatt en rolig tur med noen uker eller en måned på ett sted, er det jo ikke noe problem - da får man tid til å både nyte stedet og utviklingen til den lille. Men med nomadesjelen som bor inni meg, er jeg absolutt ikke imot å reise med småtroll, tvert imot; jeg tror det er den beste oppveksten de kan ha. Bare ikke så tidlig, sånn helt personlig. 

Om man har en bobil eller en campingvogn man drar rundt i, blir situasjonen litt annerledes, for da har man en fast base og et mobilt hjem man alltid kan vende tilbake til og komme seg rundt med. Hvis dere tenker at jeg er gæren og at det er urealistisk å bo i en van med en baby, bør dere få med dere Our Open Roads blogg, The Dutch Nomad Family og Nomad Yoga Family. Og absolutt My Little Nomads, som forklarer så fint hvorfor man bør reise med barn. elv om barna er litt større der. Men de får frem noen poeng om det å reise med barn som traff meg rett i hjertet.

Bilde fra Google

Vi hadde en vellykket tur til Rio de Janeiro med vår 2 måneder gamle Frøya. Flyet opp dit gikk kjempefint, uten noe gråt. Hun var mer interessert i alle menneskene rundt seg, og puppen til mamma. Også var hun kanskje litt forvirra, siden hun vanligvis ligger i dyp søvn på den tiden, trygt i senga si. Vi hadde planlagt en komfortabel tur, og tok taxi til et hotel jeg hadde fått en stor rabatt på. Rommet var rent og pent, og jeg og Frøya fikk selvfølgelig dobbeltsenga, mens pappa måtte ligge alene i den lille sengen. Akkurat som hjemme, hvor han sover på sofaen mesteparten av tiden, mens jeg og Frøya nyter soverommet og senga helt for oss selv. Men senga på hotellet var mye større enn den vi har hjemme, og Frøya virket plutselig veldig liten:

Neste morgen hadde vi en stor frokostbuffet inkludert på hotellet; og det var haugevis av smakfulle saker å velge mellom. Vi kom oss avgårde til den norske ambassaden, og Frøya smilte uten problem til de fremmede menneskene som snakket samme språk som mamma; jeg har absolutt troen på at norsk var grunnen til at hun smilte så fort - vanligvis stirrer hun bare på alle her som gir henne oppmerksomhet og duller i vei på portugisisk. 

Vi tok oss en velfortjent hvil på hotellet, og så kom høydepunktet: Copacabana. Hele familien danset sammen på Copacabana mens vi sang på sangen min av full hals. Forbipasserende smilte til oss. Vi nøt øyeblikket på den langstrakte og brede bystranda, hvor vi kunne se Jesus som voktet over byen høyt oppe på fjellet.

Jeg likte Copacabana-området i Rio veldig godt; det var roligere og ga meg en større følelse av å være hjemme (hjemme som i den deilige følelsen jeg får på visse steder som jeg kunne sett for meg ett dagligdags liv) enn sentrum av Rio som vi utforsket forrige gang når jeg var høygravid. Både kameraet og mobilen var selvfølgelig tomme for strøm, så vi fikk ingen bilder - bare gode minner vi kan spole tilbake til for oss selv. Og noen ganger er det kanskje best slik.

Når Frøyas vanlige leggetid hadde passert møtte hadde vi reunion med Ray, en venn jeg ikke hadde sett på to år. Vi ble kjent når jeg jobbet i Norge forrige gang, og nå gjenforentes vi på den andre siden av kloden. Det var megakoselig. Spesielt den delen hvor han vugget og bar på lille Frøya.

På fredags morgen dro vi hjem igjen, en trøtt baby, en fyllesyk pappa og en organisert mamma; og turen gikk like bra som på vei opp. Vi kunne puste lettet ut og føle oss en suksess rikere. Det satt mange små barn rundt oss på flyet som var helt oppslukt av Frøya. Barns glede over andre barn er en fantastisk ting jeg egentlig ikke har lagt mye merke tid tidligere. Jeg digger det. I dag på butikken var det også en liten gutt som pekte på Frøya helt til faren bar ham bort til oss, og mens gutten tok hånda til Frøya smilte hun til ham. De små tingene i hverdagen er virkelig betydningsfulle!

Vel hjemme igjen sitter vi nå spent og venter på at Frøyas bestemor, mamma, skal komme på besøk....vi gleder oss!