Drømmer og tidsklemmer

Jeg har prøvd å skrive en bloggpost i to uker nå. Gratulerer til meg, verdens beste bloggskribent. Men det er ikke lett å sjonglere mellom en nyfødt (listen med oppgaver der er lang i seg selv; stell, amming, kos, byssing, amming, trilletur, amming, bading, smokk-trening, og amming - ja, Frøya er en meget aktiv dier), fire jobber, husarbeid, klesvask, matlaging, hagestell og i tillegg ha tid til å både dusje og spise. Og om jeg er ekstra heldig; ha litt kvalitetstid med ektemannen min; eller enda bedre, noen minutter for meg selv.

Det er fantastisk å være mamma, og det er fantastisk å se en liten krabat vokse og utvikle seg dag for dag. Ett bittelite menneske som er så uskyldig som uskyldigheten selv, med fingre og tær så små som en dukke; og skrik så høye at det rangler i ørene. For hver dag som går, blir båndet mellom oss sterkere, og jeg lærer å lese henne, og hun lærer å lese meg. Hun hermer etter oss når vi geiper, og har begynt å smile litt. Øynene lyser opp når hun begir seg ut på ett smil, og det er så fabelaktig å se livsgnisten som stråler ut av henne nå som hun har begynt å lage ulike ansiktsuttrykk. Jeg har virkelig begynt å se de små tingene fra ett annet perspektiv.

Tidligere følte jeg at jeg begynte å tenke på de små tingene når det kom til å gå 'back to basics'; at det handlet om ett rolig liv fylt med omtanke og mindfulness, å søke etter en enkelt og selvforsynt livsstil. Men å se hvordan ett lite frø som har vokst seg stor og klar for verden inni magen min, og nå utfører de enkleste ting - som en rap, ett smil, en bæsj, ett oppmerksomt blikk - og er i ferd med å lære seg hvordan det er å være ett menneske, er rett og slett bare utrolig. Det er kanskje en klisjé, men det har gitt meg mange tårevåte øyeblikk de siste ukene. Tårer av glede. 

Og med kjærligheten kommer selvfølgelig frykt. Frykten for å miste henne. De siste ukene har jeg gått gjennom fæle mareritt hvor Frøya har blitt kidnappet av sirkusartister (som malte henne om til Edward Scissorhand, av alle ting) og andre bisarre karakterer, og for noen dager drømte jeg at noen småunger prøvde å rive henne i to. Men jeg er alltid helten i drømmene og kommer til unnsetning; i går banket jeg opp småungene for å vinne henne tilbake. Ingenting gjør meg lykkeligere enn å våkne opp å se henne ligge ved siden av meg i dyp søvn, med en rolig og fredelig aura over seg. 

Men noen bekymringsfrie drømmer kommer også. I natt drømte jeg at Frøya sa sine første ord, allerede i en alder av 1 måned. Og det var virkelig flott; 

"Mamma, you are my hero." 

Gjett om jeg våknet med en god følelse i dag, da.